Om han som irriterer meg mest.

For å starte det hele mest mulig dramatiskt; jeg takler det ikke mer. Jeg takler det ikke lenger at han som sendte meg kjærlighetsgave klår og ser på meg og snakker til meg hele tiden. Jeg hater det. Hater det hater det hater det. Han var en venn, men nå vil jeg helst ikke ha noe mer å med han å gjøre. Han er overalt, hele tiden. Uansett hva jeg Frankrike, Spania og Japan gjør, så er han der. Uansett hvor mye vi prøver å unngå han, så er han der.
Ta for i dag som eksempel. Lunj. Som vanlig sitter vi i japansk klasserommet, hvor han alltid er han og. Kan ikke akkurat jage han ut. Denne gangen prøvde jeg å sitte meg et sted hvor han ikke kunne sitte ved siden av meg. Men såklart hadde japansk læreren et møte å gå til, så alle måtte finne seg et annet sted å spise. Så jeg, Frankrike, Spania og Japan fant ut at vi skulle gå til gangen utenfor biblioteket i stedet. Men gjett hvem som kom etter oss. Han. Det kokte inni meg. Jeg begynte å gå sakte, slik at jeg gikk bakerst. Planen min var å se hvor han satte seg så jeg kunne sitte meg lengst mulig borte fra han. Men gjett hva han gjorde da, da vi var fremme ventet han til alle oss fire satt oss ned, straks jeg satt ved siden av Japan og Frankrike satt han seg rett foran meg. Altså rett foran. Jeg prøvde på best mulig måte å ignorere han. Plutselig begynte han å knyte skolissen min og. Spania ga meg da et latterfullt blikk. Jeg var irritert.