Om St. Louis.

Det hele startet med lørdag den 21, da jeg, som sjåfør, kjørte MB og venninna hennes opp til Portland hvor jeg skulle ta flyet til St. Louis. Vi stoppet først innom kjøpesenteret på veien, hvor jeg fikk kjøpt meg verdens søteste støvler. De har hæler, men gud, jeg elsker dem. Vi var et par timer der før jeg kjørte oss videre til lunsj. Vi stoppet innom en liten ''landsby'' hvor de hadde en kjempe god resturang med kjempegod mat. Jeg likte den hvertfall. Sånn by-the-way, jeg måtte paralell parkere, og jeg klarte det uten å kræsje.
Etter lunsj var det på tide å komme seg til Portland flyplass. Jeg leverte kofferten min og gikk så gjennom sikkerhets kontrollen. Alltid like nervøs for at jeg skal begynne å bipe, men det har altså enda ikke skjedd. Flyet skulle egentlig ta 3 timer til Denver, men det ble rundt 20 mintutter kortere. Samme med turen fra Denver til St. Louis.

Så var jeg altså kommet til hjembyen til MB. Like godt var det å se foreldrene hennes. Faren, Jim, er verdens kuleste bestefar. Jeg tuller ikke. Selv om han er veldig konservativ og stemte ikke på Obama, er han drit kul. Og selv om meningene våres om Michael Moore er veldig forskjellig, er han likevel drit kul. Ikke noe sånt stort sjokk, men han prøvde grusomt hardt med å få meg til å ikke flytte til Taiwan. Han er en av de mange som ikke helt forstår hvorfor. Men, jeg lar meg ikke overtale. Hannes meninger betyr egentlig ingenting for meg så lenge jeg følger drømmen min. Men han er morsom.
Jeg og bestemoren, Evajean, dro til kjøpesenteret, som er 2 ganger så stort som kjøpesenteret her i Eugene. Det var gøy. Vi spiste brunch på the Cheesecake Factory. Det er det beste jeg har vært borti. Til dessert hadde vi en Godiva sjokoladeostekake. Det føltes som jeg var i himmelen. Helt sant.

Jeg møtte tre av brødrene til MB. Og alle med forskjellige personligheter. Veldig forskjellige. Han som ser yngst ut men som egentlig er førtien år (hadde jeg aldri spurt hadde jeg vært bombesikker på at han var i begynnelsen av trettiårene), han er morsom. Og veldig ærlig. Det virker ikke som han tenker så mye før han snakker, det liker jeg.
Han høye som bor i Texas som er gift med ei som nesten ingen andre i familien liker noe særlig, så ikke på meg i det hele tatt når han snakket med meg. Han så på Jim hele tiden. Det føltes litt merkelig. Han er veldig veldig konservativ.
Og til slutt han tredje som ikke så ut til å ha det så trivelig. Han ville helst bare gå. Ikke snakket jeg noe særlig med han heller.

Turen hjem igjen var annerledes. Først dro jeg fra St. Louis til Las Vegas. Las Vegas flyplass er den mest kaotiske flyplassen jeg til nå har vært på. Ikke bare var det mange folk, men det var nesten som å være i selve Las Vegas. Jeg kan nesten si jeg har vært der, selv om de hele to og en halv timene jeg oppholdt meg der kun var innenfor de fireveggene til flyplassen. Det var spilleautomater OVER alt. Jeg hadde lyst til å ta bilde, men jeg følte meg rar hvis jeg gjorde det, så nei.

So that was that.