Om slutt på ferien.

Da var den over og jeg måtte stå opp tidlig. Det føltes vel egentlig som alltid, eneste forskjell var bare at jeg måtte ha på alarmen. Første time med økonomi var heller ingen trøst. Starte dagen med å lese en avisartikkel om økonomien i landet er altså det siste jeg hadde tenkt på om det hadde vært opp til meg, men så var det altså ikke det.
Resten av dagen gikk altså helt ålright liksom. Japansk, matte også amerikansk historie. Ingen problemer der.
Etter skolen hadde jeg tennis. Kun syv av jentene som møtte opp. Treneren hadde myknet opp litt etter gårsdagens trening. Altså, gårsdagens trening gikk rett og slett rett vest. Uansett hvor perfekt været var, hjalp det ikke en dråpe. Jeg som trodde det var den perfekte dagen å ha trening på, men nei, hadde det ikke vært trening hadde jeg vært mye lykkeligere. Noen gangen har jeg noen problemer med å forstå helt hva som skjer, noe Japan og Spania er med på. Og når ikke vi forstå hva som skjer, blir ikke treneren så veldig fornøyd. Men igår var det ekstremt. Han skrek og skrek og kjeftet hele tiden. Jeg prøvde så godt jeg kunne med å se på de andre hva som skulle gjøres, flere prøvde å forklare det til meg, men det gikk sin tid før jeg forstå det sånn helt. Jeg gjorde feil om og om igjen, og treneren skrek til meg om og om igjen. Han ble sintere, jeg ble sintere. Jeg hadde bare lyst til å få han til å holde kjeft. Jeg var egentlig mest sjokkert. Måten han snakket til meg på var som om jeg ikke prøvde i det hele tatt, som om jeg med vilje gjorde feil sånn at jeg skulle få oppmerksomheten hans. Det var helt forferdelig. To timer holdt det på. To timer!
Men dagens trening var mye bedre.