{Om å være nokså desperat og ha lite kjørekunnskap og tennis.}

Jeg hadde fredagen fri så jeg hadde en lang søvn i morrest. Rundt 13.55 kom Paul hjem fra noen ærender og lurte på om jeg ville ha kaffe fra Dutch Bros. Såklart svarte jeg. Det viste seg det, noe jeg på ingen måte visste noe om, at det nettopp hadde blitt åpnet en ny Dutch Bros. rett ver Gateway kjøpesenter, så kaffen var gratis. Alt som er gratis smaker alltid bedre, særlig for dem som ikke har penger (ikke meg i hvertfall). Jeg var den som kjørte oss, og kjøringen gikk rett og slett helt vest. Verre enn det og til og med. Jeg blir dårlig i magen over å tenke på det.
Jeg hadde kommet meg ut av nabolaget, kjørt gjennom første lyskryss da det verste kunne skje. Det neste lyskrysset rett foran det første jeg kjørte gjennom gikk fra grønt til gult. Jeg kjørte fortsatt med topp fart da jeg oppdaget det, begynte å bremse veldig fort da jeg plutselig mente jeg ikke hadde kjangs å stoppe gasset jeg bare mer på. Når jeg kjøre gjennom var det rødt. Jeg kjørte på rødt! Kan det bli verre eller? Jeg holdt på å dø.
Men helt ferdig med mine feil var jeg ikke. Jeg kjørte meg bakerst i den lange køen til gratis Dutch Bros. Jeg var kommet til hjørnet hvor jeg så en grønn bil som bare sto der, så jeg tok det som at den ikke hadde noen store planer om å kjøre videre, så jeg begnte å kjøre rundt den istede for å kommer inn i køen, men da jeg kom opp ved siden av den begynte den å kjøre igjen. Min andre feil på under fem minutter. Jeg var allerede dø da. Eller døende. Jeg var flau og var så lite stolt av meg selv, umulig å sette ord på det.

43 minutter sto vi i kø før vi fikk vår etterlengtet Dutch Bros. Det fikk meg til å føle meg litt bedre ihvertfall.

Jeg hadde tennis turnament i dag og. Partneren min var Frankrike. Vi vant en ut av tre spill, noe som ikke er så alt for verst for nybegynnere som kun har spilt tennis i hele to uker. Jeg vant ut det at reaksjonstiden min er ikke så altfor bra. Selv om ballen lander et par meter foran meg reagerer jeg ikke fort nok til å løpe opp og ta den, istede står jeg bare der og forventer det skal komme seg over nette av seg selv.