{Om i dag II.}

Jeg har hatt en utrolig bra dag i dag. Alt er som før bare bedre. Jeg har fortsatt hjemlengsel, det er en ting, men det er noe jeg kan klare å overse. For nå ihvertfall. Den følelsen kommer nok ikke til å forsvinne før jeg kommer hjem igjen.

Jeg løp en mile idag og. Faktisk, så gruer jeg meg ikke lengre når jeg skal løpe den, for jeg vet den kommer uansett hvor mye jeg gruer meg til å løpe den og hvor mye jeg hater den. Av en eller annen grunn blir det bare dårligere og dårligere. Første gangen jeg løp hele milen uten å begynne å gå løp jeg den pa 9 min og 22 sek. Noe jeg er veldig stolt over. Men i dag løp jeg den på 9 min og 43 sek. Treneren sa det var supert, men jeg kan faktisk ikke se det supre i det når det er så mye dårligere en sist gang.
Uansett, jeg er fornøyd for at jeg gjorde det. Denne terminen så er det begynt to nye jenter. Og jeg lover deg, de er de lateste to personene jeg noen gang har sett. Det er helt sykt. Jeg er sikker på at hun ene løp milen på 15 minutter. Hun brukte så lang tid at resten av oss bare begynte å gå til vektrommet. Treneren ga stoppeklokken til venninnen hennes. Da er det ille.

Jeg spiste lunsj med Tahani, noe som alltid er like gøy. Jeg ga henne en av jule marsipanene mamma og pappa sendte meg. Hun måtte åpne den med en gang så hun kunne smake mens jeg stod der. Det var før skolen begynte. Så når jeg møtte henne for lunsj begynte hun og le og sa at hun visste ikke at den var formet som en gris! Jeg sa såklart, om julen er det alltid griser og om påsken er det alltid kyllinger. Hun er fortsatt like fasinert over at jeg er fra Norge. Uansett hva vi gjør så spør hun om vi gjør det i Norge og. Som for eksempel, det var en gang vi blåste med sugerør i vannet så det lagde bobler. Gjør dere dette i Norge og? Nei, aldri!

Engelsken gikk som alltid veldig fort. Det er liksom standard. Jeg måtte og dra fem minutter tidligere siden jeg hadde en øye avtale. Der går alt som det skal. Øyet virker bedre sa doktoren, så det er bra. Drar dit igjen om 6 måneder. Rett før jeg kommer hjem igjen. Mamma og pappa, dette er vel den eneste måten dere får finnet ut om øyet mitt på. Alt er bra! Jeg er litt glemsk når jeg snakker med dere på telefonen, jeg glemmer liksom det viktigste.

Også var det tae kwon do. Nå liker jeg tae kwon do klassen min igjen. Det er fortsatt like hysterisk. Det er aldri en tae kwon do time uten latter. Menneskene som hører til den er så alt for spesielle. Og det er uten meg og Lindsey. Vi er liksom de eneste normale. Jeg er trist for å måtte si det, men sånn er det.