Vi startet med å si hade før vi statet ferden nedover til San Fran. Hadde ikke jeg hatt Ipoden hadde jeg ikke vært her nå. Det var mer enn et par timers kjøretur. Istedenfor å ta kjøringen som en byrde prøvde vi å ta den som en ferie. Det virket ikke sånn helt supert, bare litt. Det er alltid like fristende å bare komme seg frem til målet med det samme.
Istede for å kjøre rett ned til California kjørte vi først bort til kysten for å kjøre kystveien ned.
Brodern er blitt så høy at han har nå tillgang til forsetet til og med når begge mamma og pappa er med. Så mamma satt baki med meg deler av turen.
Så sto vi rett foran grensen til California. Da havnet vi inn i en stat med...
...en stor mann og stor ku...
...søte bjørner...
...han som var kjekkest...
...
...høye trær...
...sjokke trær...
...da vi endelig så den kjente røde broen.
Vi kom ikke ordentlig inn til San Fran. før på kvelden, så vi fant ut at det bete vi kunne gjøre var å finne oss en resturang for så etterpå gå opp på rommet igjen for å spille kort. Det ble egentlig bare noe tull, for mamma klarte å miste et inni komoden, så det ble så mye tull å tøys for å få det ut igjen.
Det ble funnet frem mange lamper og diverse kun for de to kortene. Jeg ble nesten helt oppgitt.
